De fire viktigste metodene for å beregne selskapsverdi for små og mellomstore selskaper er multippelmetoden, egenverdimetoden, inntjeningsverdimetoden og DCF-metoden. Her er hva du bør vite om hver metode. Enkelt forklart og med eksempler.
Beslektede emner : Bruk vår gjeldende nettbaserte selskapsvurdering for en verdsettelse ved bruk av multiple-metoden, basert på gjeldende multipler og individuelle verdidrivere. Vi publiserer også gjeldende verdsettelsesmultipler for mange land, bransjer og bedriftsstørrelser hver måned. Du finner mer utdypende informasjon om selskapssalg og selskapsvurdering i veilederen om selskapssalg og den generelle veiledningen om selskapsvurdering .
Online bedriftsevaluering, gratis og uten registrering, umiddelbar evaluering, 13-siders rapport, algoritme basert på tusenvis av evalueringer.
> Til den elektroniske bedriftsvurderingen <
Multiple metoden
For en oversikt over våre nåværende Markedsdata om verdsettelsesmultipler .
Verdivurdering = grunnleggende nøkkeltall multiplisert med verdsettelsesmultippel
Multiplikatormetoden (også kjent som «multiplikatormetoden») er en prosedyre som ofte brukes innen fusjoner og oppkjøp. Metoden tillater en rask sjekk av om en kjøpsprisforventning for selskapssalg er realistisk og hensiktsmessig både på kjøper- og selgersiden.
De prisene som nå oppnås av sammenlignbare selskaper som allerede har solgt brukes. Du undersøker multiplumet som disse selskapene ble solgt for og bruker denne faktoren på selskapet som verdsettes. Multipler kan for eksempel være multipler av driftsresultat («EBIT-multippel»), resultat før skatt, renter, avskrivninger og amortiseringer (EBITDA-multippel) eller salg («salgsmultippel»).
Metoden egner seg først og fremst for bedrifter som har eksistert lenge. Her kan flerårig resultatutvikling legges til grunn for verdsettelse. Jo bedre empiriske verdier, jo mer meningsfylt vil resultatet være. Uansett er det tilrådelig å bruke multippelmetoden i tillegg til å sjekke plausibiliteten til en selskapsverdi som ble bestemt ved hjelp av en annen metode.
Den veiledende verdien av selskapet bestemt ved bruk av multiplumet tilsvarer «foretaksverdien». Dette er verdien av egenkapital pluss finansiell gjeld. Dette innebærer at den finansielle gjelden må trekkes fra den fastsatte selskapsverdien for å fastsette verdien av egenkapitalen.
Verdivurdering ved bruk av EBIT-multiple-metoden
Ved verdsettelse av selskapet ved bruk av EBIT-multippel-metoden, multipliseres gjennomsnittlig nettoinntjening før renter og skatt (“EBIT”) de siste årene med EBIT-multippelen. Resultatet før skatt og renter tas i betraktning slik at multiplene forblir sammenlignbare selv for selskaper med ulike skattesatser og gjeldskapitalstrukturer. For mindre selskaper med en omsetning på opptil 20 millioner er det observerte spennet for multipler hovedsakelig i området 4 – 10. Et multiplum på 6 eller høyere betyr at selskapet er svært attraktivt. I tillegg til tallene, avhenger hvor selskapet er innenfor rekkevidden av ulike «myke faktorer».
NIMBO bruker EBITC-multipler for å verdsette selskaper
Grunnlaget for dette er EBIT pluss hele administrerende direktørs godtgjørelse (bruttolønn, arbeidsgiveravgift til trygd, bilutgifter).
I mindre virksomheter kan administrerende direktør til en viss grad selv bestemme lønn. «EBITC» tillater en sammenligning med lønnsomheten til andre selskaper uten forvrengninger forårsaket av lønn som er over eller under markedslønninger, særegenheter i kapitalstrukturer og ulike skattesatser. Med EBIT-varianten justeres også administrerende direktørs lønn, men NIMBO foretrekker EBITC-varianten fordi den i et empirisk perspektiv kan forklare observerte kjøpstilbud bedre enn EBIT-varianten.
Verdivurdering ved bruk av EBITDA-multiple-metoden
Når det gjelder EBITDA (resultat før renter, skatter, avskrivninger og amortisering) er det ikke tatt hensyn til avskrivninger og amortiseringer sammenlignet med EBIT. Med samme EBIT kan EBITDA for et aktivaintensivt selskap være betydelig høyere enn et personalintensivt.
For aktivaintensive selskaper med høy egenverdi er det fornuftig fra kjøpers perspektiv å jobbe med EBITDA-multipler, da avskrivningsbeløpet tillater et visst spillerom, noe som kan forvrenge resultatet. Fasen i investeringssyklusen selskapet befinner seg i bør alltid tas i betraktning. Kommer det noen investeringer?
Verdivurdering med salgsmultipler
Fra en investors perspektiv er den potensielle fortjenesten til et selskap spesielt interessant. Men hvis det nåværende overskuddet ikke er meningsfylt, er svært lite eller til og med negativt, bør et annet nøkkeltall, for eksempel salg, vurderes. Dette kan for eksempel være fornuftig hvis kjøperen tror at de kan forbedre avkastningen på salg med sine egne eksisterende, mer effektive kostnadsstrukturer. Med denne metoden tar den potensielle kjøperen større risiko og må tro at selskapet vil gå med overskudd i fremtiden.
En salgsmultippel verdsettelse kan også brukes i tillegg eller for å sjekke plausibiliteten til andre verdivurderinger.
Salgsmultipler er betydelig mindre enn EBIT-multipler. Det observerte området er stort sett mellom 0,2 og 2, avhengig av bransje, lønnsomhet, vekstutsikter og noen andre faktorer. For lavvekst og lite eller ikke-lønnsomme selskaper er salgsmultipler mellom 0,2-0,6 realistiske. Avhengig av salgsnivået kan en endring i salgsmultippel med en faktor på 0,1 allerede ha stor innvirkning på bedriftens verdi.
Hvis du foretar en verdsettelse ved bruk av både EBIT og salgsmultipler, og verdsettelsen ved bruk av salgsmultipler resulterer i en høyere verdi enn verdsettelsen ved bruk av EBIT-multipler, indikerer dette lavere avkastning på salg enn sammenlignbare selskaper.
Regneeksempel for multippelmetoden:
- Eksempelselskapet gjør for tiden 1 million bærekraftig inntjening før renter og skatt (EBIT). «Bærekraftig» betyr at det er sannsynlig at denne fortjenesten også kan oppnås i fremtiden.
- Det kan observeres på markedet at små og mellomstore selskaper vanligvis selges innenfor intervallet 4-7 ganger EBIT.
- Siden selskapet gjør det mye bedre enn gjennomsnittet i mange myke faktorer (f.eks. få klyngerisikoer i kundestrukturen), vurderes selskapet i den øvre enden av det observerte området med et EBIT-multippel på 6.
- Bedriftsverdi: 1 million x 6 = 6 millioner (dette er den såkalte «enterprise value»)
- Utledning av salgssum (“Equity Value”) fra Enterprise Value: Selskapet har et banklån på 1 million som overtas av kjøper. Dette trekkes fra Enterprise Value og resulterer i salgspris for aksjekapitalen.
- Grunnsalgspris = 6 millioner – 1 million = 5 millioner.
- På salgstidspunktet hadde selskapet midlertidig eksepsjonelt høye varelagre til en verdi av 1 million. Det vanlige gjennomsnittet er 500.000. Siden varelageret kan selges med stor grad av sikkerhet i dette tilfellet, legges 500 000 til salgssummen (såkalt sluttbalansejustering).
- Endelig salgspris: 5 millioner + 0,5 millioner = 5,5 millioner.
Kanskje du har hørt om 3x Profit-selskapsvurderingen ? Dette er en svært forenklet form for selskapsvurdering og betyr: overskudd multiplisert med 3 = goodwill. Lær mer om logikken bak denne metoden .
Egenverdimetoden
Verdivurdering = egenverdi av selskapet
Dette er den enkleste metoden for å bestemme formuesverdien.
Du legger til verdiene for anleggs- og omløpsmidlene til markedspriser fra balansen, korrigerer dem for de skjulte reservene og trekker fra skatter, gjeld og gjeld.
Det som verdsettes er det som objektivt sett eksisterer, uavhengig av selgers eller potensielle kjøpers interesser.
Den store ulempen med denne metoden er at den fullstendig ignorerer selskapets fremtid. Den tar for eksempel ikke hensyn til fremtidige inntekter, kunnskap og erfaring til ansatte, eller etablerte kunde- og leverandørforhold. Prosjekter som er i anskaffelsesfasen og produkter som er i utviklingsfasen blir også ignorert. Egenverdien viser en ganske lav selskapsverdi.
I forbindelse med salg av et selskap har egenverdien primært en informasjonsverdi og ligger vanligvis under verdsettelsesområdet til de flere metodene, da det ikke vises noe goodwill og inntjeningspotensial over minsterenten.
For det tilfellet at egenverdien ikke får renter som står i forhold til risikoen eller selskapet til og med går med tap, er den finansielle selskapsverdien – uten noen verdiøkende felleseffekter med en eventuell kjøper – i utgangspunktet den samme som avviklingsverdien.
Det er absolutt fornuftig å bruke egenverdimetoden i kombinasjon med andre, mer optimistiske metoder, som inntektsmetoden (se avsnittet om gjennomsnittsmetoder) . Denne prosedyren er fullstendig uegnet for bransjer der anleggsmidler spiller en ubetydelig rolle og hvor immaterielle eiendeler er avgjørende (som konsulent- eller programvareselskaper).
Regneeksempel for egenverdimetoden:
| Verdi av anleggs- og omløpsmidler (til markedspriser) | 1 000 000 EUR |
|---|---|
| – Gjeld/gjeld | – 500 000 EUR |
| – Periodisering | – 100 000 EUR |
| + Frigjøring av økonomisk unødvendige avsetninger | + 100 000 EUR |
| = stoffverdi | = 500 000 EUR |
Viktigheten av egenverdimetoden
Egenverdimetoden spiller bare en mindre rolle i dag. Fordelene er helt klart brukervennligheten og den enkle sporbarheten av resultatene. Mangelen på informativ verdi er negativ for mange selskaper, da immaterielle verdier og fremtidig utvikling ikke er tatt i betraktning.
Egenverdimetoden gir perfekt mening som en supplerende metode. Den kvantifiserer nåverdien av selskapets eksisterende eiendeler og viser den faktiske mengden egenkapital. Dette er viktig for finansieringen.
forenklet inntektsverdimetode
Verdivurdering = Avkastning delt på kapitaliseringsrente
Når man verdsetter et selskap ved bruk av inntektsmetoden, blir selskapet sett på som en investering som genererer konstant inntekt. Disse konstante avkastningene er verdsatt i henhold til den økonomiske matematiske formelen for en evigvarende årlig inntektsstrøm. Gjennomsnittlig, forventet bærekraftig overskudd etter skatt de neste tre til fem årene er delt på en risikojustert rente («kapitaliseringsrente»). Verdien fastsatt på denne måten resulterer i verdien av egenkapitalen (såkalt «egenkapitalverdi»).
Siden inntektsmetoden er basert på prognoser, bør de underliggende verdiene være så realistiske som mulig. Resultatet bør også sjekkes for følsomhet for endrede forutsetninger (f.eks. lavere/høyere avkastning og renter). Spørsmålet oppstår alltid i hvilken grad eksisterende lønnsomhet i det verdsatte selskapet kan overføres til kjøper ved et eventuelt salg.
Maskiner eller varelagre som er nødvendige for normal drift er allerede inkludert i denne beregningen, da disse er en forutsetning for å oppnå den bærekraftige avkastningen som ligger til grunn for verdsettelsen.
Beregning av kapitaliseringsrenter
Kapitaliseringsrente = basisrente pluss markedsrisikopremie pluss selskapsspesifikk risikopremie
Kapitaliseringsrenten består av tre faktorer.
Grunnrenten, også kjent som risikofri rente. Det er vanligvis renten på statsobligasjoner med løpetid på 10 eller tretti år. Ved utgangen av 2021 ble basisrenten i Tyskland avrundet til 0,10 %.
Markedsrisikopremien som reflekterer gründerrisikoen i den aktuelle bransjen og landet.
Den selskapsspesifikke risikopremien, som vurderer selskapets spesifikke forretningsrisiko.
For eksempel er en rente på rundt 20 % vanligvis realistisk for verdsettelsen av en håndverksbedrift på grunn av den ofte høyere avhengigheten av eieren. Dette ble empirisk bevist av reelle innkjøpspriser.
Faktorer for å fastsette risikopremien
Fungibility : Selskapet kan tjene penger raskt, trygt og uten høye kostnader. Dette er generelt ikke tilfellet for unoterte selskaper.
Bedriftseierens rolle: Bedriften er svært avhengig av selskapseieren. Alle beslutninger og kontakter er fokusert på ham.
Selskapets strategi: Det er ingen forståelig strategi på kort, mellomlang og lang sikt.
Konkurranse: Konkurransepresset er høyt og som et lite selskap med liten markedsandel er det økt risiko for marginpress eller til og med å bli skviset ut av markedet.
Kundestruktur: En stor del av omsetningen genereres med få kunder. Det er knapt noen barrierer for å bytte for kunder. Kundene har blitt eldre med eieren og vil ikke lenger være der i overskuelig fremtid.
Leverandørstruktur: Det kan være leveringsflaskehalser eller forsinkelser i produksjonen på grunn av avhengighet av enkeltleverandører og det er ingen alternativer.
Ledelse: Den er utilstrekkelig kvalifisert og/eller erfaren. Det er en risiko for at den forlater selskapet etter et eierskifte.
Ansatte: Opplæringsnivået til de ansatte er ganske lavt. Egnede fagarbeidere er vanskelige å finne på arbeidsmarkedet, noe som har negativ innvirkning på fremtidig vekst. Det er en avhengighet av noen nøkkelpersoner som ikke er lett å erstatte.
Engangssalg: Salget kommer hovedsakelig fra engangskunder.
Regneeksempel for inntektsmetoden:
Utgangssituasjon
- Bærekraftig avkastning: 1 000 000 (gjennomsnitt av justert fortjeneste de siste tre årene)
- Grunnrente brukt: 2 % (risikofri rente)
- Markedsrisikopremie brukt: 8 % (markedspremie for bransjen)
- Selskapsspesifikk risikopremie: 10 % (siden den avhenger over gjennomsnittet av eieren og størrelsen på selskapet)
Beregning av kapitaliseringsrenter
- Kapitaliseringsrente = basisrente + markedsrisikopremie + selskapsspesifikk risikopremie = 2 % + 8 % + 10 % = 20 %
Spørsmål fra kjøpers perspektiv
- Som et alternativ til å kjøpe et selskap, hvor mye penger må kjøperen investere i en alternativ investering med samme risiko for å oppnå en avkastning på 1 000 000?
Beregning av inntektsverdi
- Inntektsverdi = inntekt / kapitaliseringsrente = 1 000 000 / 20 % = 5 000 000
Konklusjon/tolkning
- Med en kjøpesum på opptil 5 000 000 er det fornuftig for kjøper å investere pengene i selskapet. Hvis kjøpesummen er over 5.000.000, kan han tjene en bedre avkastning med pengene andre steder med samme risiko.
Betydningen av kapitalisert inntektsmetoden i Tyskland
I Tyskland er inntektsverdimetoden den mest brukte metoden (IDW S 1). Dette er verdsettelsesprosedyren som er foreskrevet i loven for selskapsvurdering for arve- og gaveavgift. Inntektstilnærmingen brukes deretter av skattemyndighetene og er allment akseptert i juridiske tvister.
Arbeidsgruppen av verdibestemmende bedriftskonsulenter i håndverkssektoren har utviklet AWH-standarden for verdivurdering av små og mellomstore håndverksbedrifter. Den er også basert på kapitalisert inntektsmetoden og er tilpasset disse selskapenes spesielle egenskaper. ZdH gir ytterligere informasjon om vurdering i henhold til AWH-standarden.
Den diskonterte kontantstrømmetoden (DCF)
Denne metoden har sin opprinnelse i klassisk investeringsregnskap. Internasjonalt er dette evalueringsmetoden med høyest grad av anerkjennelse.
Teoretisk gir DCF-metoden den mest presise selskapsverdien. Sakens kjerne ligger imidlertid i behovet for å fremskrive detaljerte fremtidige inntjening eller kontantstrømmer og de tilsvarende risikojusterte rentene (beregningsrente) for å neddiskontere dem til nåverdien.
Fordelen fremfor inntektsmetoden er den høye graden av fleksibilitet, da det ikke bare er nødvendig å forutsette en enkelt «bærekraftig avkastning», men man kan for eksempel særskilt prognostisere utviklingen i inntjeningssituasjonen de neste 5 årene. Dette øker imidlertid også kompleksiteten og behovet for forklaring av vurderingen.
DCF-metoden er mer egnet for å bestemme selskapsverdien til store selskaper. Utgangspunktet er alltid en forretningsplan for de neste 5-7 årene. Denne metoden har en tendens til å resultere i høyere selskapsverdier.
I motsetning til inntektsmetoden, som tar utgangspunkt i fremtidig inntjening, vurderes overskuddsbetalingene, såkalte kontantstrømmer, her.
Det skilles mellom brutto- eller enhetsmetoden og netto- eller egenkapitalmetoden. I praksis brukes for det meste enhetsmetoden, som bestemmer virksomhetsverdien, dvs. selskapsverdien inkludert finansiell gjeld.
Her neddiskonteres selskapets frie kontantstrøm, inkludert renter på lånt kapital, til i dag ved bruk av vektet kapitalkostnadsrente av de finansielle ressursene som er bundet i selskapet. Hensikten med å beregne kapitalverdien er først og fremst å reflektere det operasjonelle potensialet til et selskap.
Så langt det er mulig bør en hel investeringssyklus vurderes, da investeringer i omløps- og anleggsmidler har betydelig innflytelse på kontantstrømmene.
Prognosen for kontantstrømmer og valg av diskonteringsfaktorer er justeringsskruer som kan brukes til å flytte resultater i ønsket retning. For å sikre påliteligheten til resultatene, er det viktig med en sensitivitetsanalyse som viser påvirkningen av endringer i forutsetninger på selskapets verdi.
Valget mellom DCF-metoden og inntektsmetoden har i utgangspunktet ingen innflytelse på verdsettelsesresultatet dersom premissene er de samme. Beslutningen om å bruke en av vurderingsmetodene bør derfor avhenge av målgruppen og formålet med vurderingen.
Ulike midlingsmetoder/blandingsmetoder
På grunn av estimeringen av verdiene er inntektsmetoden forbundet med usikkerhet. Kombinasjonsmetodene tar også hensyn til virksomhetens substans i sin vurdering.
Tanken bak gjennomsnittsmetoder er å ta hensyn til både tidligere og fremtidige forventninger og risikoer. Dette fører til en høy grad av aksept, spesielt blant bedrifter i SMB-sektoren. Kommersielle og håndverksbedrifter og bedrifter i produksjonssektoren bruker det i planlagte transaksjoner, men det brukes også ofte i familieintern arveplanlegging.
Resultatet er basert på det veide gjennomsnittet av eiendelen og inntjeningsverdien. Vektet betyr vanligvis at to ganger inntjeningsverdien legges til egenverdien. Resultatet delt på tre og økt med de ikke-driftsmessige eiendelene gir selskapet verdi. Det benyttes imidlertid også alternative metoder der andeler av substans og inntekt i totalverdien vektes ulikt.
Middelverdimetoden eller Berlinmetoden
Med gjennomsnittsverdien eller Berlin-metoden dannes det aritmetiske gjennomsnittet fra inntjeningen og stoffverdien. Den er basert på ideen om at svake selskaper med høy inntjening typisk er utsatt for høyt konkurransepress, noe som sannsynligvis vil redusere denne inntjeningen i fremtiden.
Verdivurdering = (inntektsverdi + egenverdi) / 2
Wien-prosedyren
I Wien-metoden beregnes også det aritmetiske gjennomsnittet av inntekt og substansverdi (formuesverdi). Imidlertid skiller beregningen av disse to verdiene seg fra Berlin-metoden, for eksempel.
Generaliseringen av de faktorene som er vanskeligst å fastslå, gjør Wien-prosedyren til en forenklet prosedyre. Kapitaliseringsrenten er satt til ni prosent. Den usikre prognosen for fremtidig inntjening unngås ved å ta gjennomsnittet av de tre siste regnskapsårene. Wien-prosedyren brukes ofte som en alternativ prosedyre når partene ikke har klart å bli enige om andre verdsettelsesmetoder.
Verdivurdering = (inntektsverdi + egenverdi) / 2
Overskuddsmetoden
Mergevinstmetoden er en annen gjennomsnittsmetode og bygger på en forutsetning om at overskuddet på lang sikt kun tilsvarer en passende avkastning på egenverdien.
Som følge av hensynet til at høyere fortjenestemarginer reduseres over tid, aktiveres mergevinster som overstiger normalrenten til en høyere rente. Faktorer som kan være ansvarlige for resultatnedgang er for eksempel svakere økonomi, økt konkurranse mv.
For å bestemme verdien må to ting bestemmes:
- Rentebeløpet som egenverdien gir langsiktig rente («normalrente»).
- Antall år mergevinsten skal gjelde, som legges til egenverdien.
Renten av egenverdien bundet i selskapet til gjenanskaffelsespriser til ordinær rente er trukket fra det effektive resultatet. Denne «overfortjenesten» utover normalrenten legges til egenverdien over et visst antall år. Vanligvis brukes en periode på 3-8 år.
Evaluering
= egenverdi + nåverdi av merfortjeneste
= egenverdi + antall år med merfortjeneste x (overskudd – (normalrente x egenverdi))
Talleksempel: 1 000 000 + 3 x (200 000 – (10 % x 1 000 000)) = 1 300 000
Viktigheten av overprofittmetode: Det spiller ingen rolle i virksomhetsvurderingspraksis.
Den sveitsiske metoden eller praktikermetoden
Den praktiske metoden er lett å forstå og forstå og er ofte det første referansepunktet for både kjøper og selger.
I vellykkede selskaper fører praktikermetoden til svært konservative, lave verdier for selskapet.
Den sveitsiske skattemyndigheten bruker også denne verdsettelsesmetoden. Hun forventer en kapitaliseringsrente på 9,5 %.
Verdivurdering = 2/3 x inntjeningsverdi + 1/3 egenverdi
Stuttgart-prosessen
Med Stuttgart-metoden bestemmes verdien av et selskap av summen av dets egenverdi og inntjeningsverdi. Denne prosedyren ble først og fremst brukt for å fastsette selskapsverdien til unoterte selskaper ved arv eller gaver. Siden denne prosedyren ikke lenger er oppdatert, ble den avskaffet i 2009.
spesielle tilfeller
Spesialtilfelle: oppstartsvurdering
Spesialtilfelle: lavytende med mye substans
Schnettler-metoden omhandler det spesielle tilfellet med lavprofit eller ulønnsomme selskaper med høy egenverdi som ikke gir passende renter på eiendelen. Det er min blanding av egenverdi og inntektsverdi.
Nedskrivningen av det høye varelageret av eiendom, anlegg og utstyr resulterer i regnskapsmessige tap. En kjøper vil redegjøre for eiendom, anlegg og utstyr til redusert gjenanskaffelseskost, og dermed redusere avskrivninger og tilsvarende øke opptjent verdi.
ofte stilte spørsmål
Hva er den beste metoden for verdivurdering av virksomheter?
Avhengig av årsaken til verdsettelsen og fasen selskapet er i, kan den ene eller den andre metoden være mer fornuftig. Vi anbefaler å prøve ut flere metoder for å få en følelse av området som verdien er innenfor. Nimbo jobber med multippelmetoden.
Hvordan fungerer multippelmetoden?
For denne metoden trenger du nylig oppnådde priser fra sammenlignbare selskaper som beregningsgrunnlag. Du undersøker multiplumet som disse selskapene ble solgt for og bruker denne faktoren på selskapet som verdsettes. Multipler kan for eksempel være multipler av driftsresultat («EBIT-multippel»), resultat før skatt, renter, avskrivninger og amortiseringer (EBITDA-multippel) eller salg («salgsmultippel»).
Hvilken metode brukes for å evaluere en oppstart?
For en oppstart som ennå ikke går med overskudd og som vokser raskt, vurderer du et løfte for fremtiden. DCF-metoden kan brukes på oppstart av forretningsplaner. Diskonteringsrenten som brukes er utledet fra investorenes forventede avkastning.
Hvem passer multippelmetoden (multiplikatormetoden) for?
Denne metoden er først og fremst egnet for lønnsomme selskaper som har eksistert lenge. Her kan flerårig resultatutvikling legges til grunn for verdsettelse. Jo mer stabile de empiriske verdiene er, jo mer meningsfylt vil resultatet være. Denne metoden egner seg ikke for selskaper som går med tap eller er i en sterk vekstfase.
