De 4 beste verdsettelsesmetodene for bedrifter i 2025 (med eksempler)

De fire viktigste metodene for å beregne selskapsverdien for små og mellomstore bedrifter er multiple-metoden, substansverdimetoden, avkastningsverdimetoden og DCF-metoden. Her er hva du bør vite om hver metode. Enkelt forklart og med eksempler.

Online bedriftsevaluering, gratis og uten registrering, umiddelbar evaluering, 13-siders rapport, algoritme basert på tusenvis av evalueringer.

> Til den elektroniske bedriftsvurderingen <

Multippelmetoden

For en oversikt over våre nåværende markedsdata om verdsettelsesmultipler.

Verdsettelse = Basistall multiplisert med verdsettelsesmultipel

Multippelmetoden er en ofte brukt metode innen fusjoner og oppkjøp. Metoden muliggjør en rask sjekk av om en kjøpesumsforventning ved salg av selskaper er realistisk og rimelig, både fra kjøper- og selgersiden.

Her benyttes de prisene som er oppnådd for sammenlignbare, allerede solgte selskaper. Man undersøker for hvilket multiplum («multippel», «multiplikator») disse selskapene ble solgt for, og anvender denne faktoren på selskapet som skal verdsettes. Multipler kan for eksempel være multipler av resultatet før renter og skatt («EBIT-multippel»), av resultatet før skatt, renter og avskrivninger (EBITDA-multippel) eller av omsetningen («omsetningsmultippel»).

Metoden egner seg først og fremst for selskaper som har eksistert over lengre tid. Her kan en flerårig resultatutvikling brukes som verdsettelsesgrunnlag. Jo bedre erfaringsverdiene er, desto mer meningsfullt blir resultatet. Det er uansett anbefalt å bruke multippelmetoden i tillegg for å sannsynliggjøre en selskapsverdi som har fremkommet ved en annen metode.

Den indikative verdien av selskapet, fastsatt med multippelen, tilsvarer «enterprise value». Dette er verdien av egenkapitalen pluss finansiell gjeld. Dette betyr at for egenkapitalverdien må finansiell gjeld trekkes fra den fastsatte selskapsverdien.

Verdsettelse med EBIT-multippelmetoden

Ved en verdsettelse av selskapet med EBIT-multippelmetoden multipliseres gjennomsnittlig nettoresultat før renter og skatt («EBIT», earnings before profit and taxes) fra de siste årene med EBIT-multiplen. Man ser på resultatet før skatt og renter, slik at multiplene forblir sammenlignbare også for selskaper med ulike skattesatser og gjeldsstrukturer. For mindre selskaper med opptil 20 millioner i omsetning ligger det observerte spekteret for multipler hovedsakelig i området 4–10. En multiplikator på 6 eller høyere betyr høy attraktivitet for selskapet. Hvor i spekteret selskapet befinner seg, avhenger i tillegg til tallene av ulike «kvalitative faktorer».

NIMBO bruker EBITC-multipler for selskapsverdsettelse

Her legges EBIT pluss den totale kompensasjonen til daglig leder (bruttolønn, arbeidsgiveravgift til folketrygden, bilutgifter) til grunn.

I mindre selskaper kan daglig leder selv bestemme sin lønn innenfor visse rammer. «EBITC» muliggjør en sammenligning med inntjeningsevnen til andre selskaper uten forvrengninger forårsaket av lønninger som ligger over eller under markedsnivå, særegenheter i kapitalstrukturer og ulike skattesatser. I EBIT-varianten justeres også lederlønnen, men NIMBO foretrekker EBITC-varianten fordi den fra et empirisk synspunkt bedre kan forklare observerte kjøpsbud enn EBIT-varianten.

Verdsettelse med EBITDA-multippelmetoden

I EBITDA (earnings before interest, taxes, depreciation and amortization) er avskrivninger og amortiseringer ikke tatt hensyn til, i motsetning til EBIT. Med samme EBIT kan EBITDA for et kapitalintensivt selskap være betydelig høyere enn for et personellintensivt selskap.

For anleggsintensive selskaper med høy substansverdi er det fornuftig fra et kjøpers synspunkt å jobbe med EBITDA-multipler, da nivået på avskrivninger gir et visst spillerom, noe som kan forvrenge resultatet. Man bør alltid vurdere hvilken fase av investeringssyklusen selskapet befinner seg i. Er det planlagt investeringer?

Verdsettelse med omsetningsmultipler

Fra et investorperspektiv er selskapets potensielle fortjeneste spesielt interessant. Hvis den nåværende fortjenesten imidlertid ikke er meningsfull, svært liten eller til og med negativ, bør et annet nøkkeltall, som omsetningen, vurderes. Dette kan for eksempel være fornuftig hvis kjøperen tror at han med sine egne eksisterende, mer effektive kostnadsstrukturer kan forbedre omsetningsmarginen. Den potensielle kjøperen tar en større risiko med denne metoden og må tro at selskapet vil tjene penger i fremtiden.

En omsetningsmultippel-verdsettelse kan også brukes som et supplement eller for å sannsynliggjøre andre verdsettelser.

Omsetningsmultipler er betydelig mindre enn EBIT-multipler. Det observerte spekteret ligger vanligvis mellom 0,2 og 2, avhengig av bransje, lønnsomhet, vekstutsikter og noen andre faktorer. For selskaper med lav vekst og lav eller ingen lønnsomhet er omsetningsmultipler mellom 0,2-0,6 realistiske. Avhengig av omsetningens størrelse kan selv en endring i omsetningsmultiplen med faktor 0,1 ha store konsekvenser for selskapsverdien.

Hvis man utfører en verdsettelse både med EBIT- og omsetningsmultipler, og verdsettelsen med omsetningsmultiplen gir en høyere verdi enn verdsettelsen med EBIT-multiplen, indikerer dette en lavere omsetningsmargin enn for sammenlignbare selskaper.

Du finner også mer informasjon i blogginnlegget vårt “Markedsverdimetoder for selskapsverdsettelse“.

Substansverdimetoden

Verdsettelse = substansverdi til selskapet

Dette er den enkleste metoden for å bestemme substansverdien.

Man legger sammen verdiene for anleggsmidler og omløpsmidler til markedspriser fra balansen, korrigerer dem for skjulte reserver og trekker fra skatter, gjeld og forpliktelser.

Med substansverdien vises en relativt lav selskapsverdi.

I tilfelle substansverdien ikke forrentes tilstrekkelig risikojustert eller selskapet til og med går med tap, er den finansielle selskapsverdien – uten potensielle verdistyrkende synergieffekter med en potensiell kjøper – i utgangspunktet lik likvidasjonsverdien.

Substansverdien har først og fremst en informasjonsverdi i forbindelse med salg av et selskap og er vanligvis under verdsettelsesområdet til multiplemetodene, da ingen goodwill og avkastningspotensial over minimumsrenten er avbildet.

Fordeler og ulemper med denne metoden

Substansverdimetoden som et supplement, for eksempel i kombinasjon med en mer optimistisk metode, som for eksempel avkastningsverdimetoden, (se avsnittet om gjennomsnittsmetoder), kan være fornuftig.

Den kvantifiserer nåverdien av selskapets eksisterende eiendeler og viser den faktiske størrelsen på egenkapitalen. Dette er viktig for finansiering.

Betydningen av substansverdimetoden

Substansverdimetoden spiller i dag bare en underordnet rolle. Fordelene er tydelig den enkle anvendelsen og den gode sporbarheten av resultatet. Negativt er den lave relevansen for mange selskaper, da immaterielle verdier og fremtidig utvikling ikke tas i betraktning.

Forenklet avkastningsverdi-metode

Verdsettelse = Avkastning delt på kapitaliseringsrente

Ved selskapsverdsettelse i henhold til avkastningsverdimetoden betraktes selskapet som en investering som gir konstant avkastning. Disse konstante inntektene verdsettes etter den finansmatematiske formelen for en evig årlig inntektsstrøm. De gjennomsnittlige, forventede, bærekraftige resultatene etter skatt de neste tre til fem årene deles på en risikojustert rente («kapitaliseringsrente»). Verdien som bestemmes på denne måten, resulterer i verdien av egenkapitalen (såkalt “Equity Value”).

Siden avkastningsverdimetoden er basert på prognoser, bør de underliggende verdiene være så realistiske som mulig. Resultatet bør også kontrolleres for dets følsomhet overfor endrede antagelser (f.eks. lavere/høyere avkastning og rente). Spørsmålet er alltid i hvilken grad den eksisterende inntjeningsevnen til det vurderte selskapet kan overføres til kjøperen ved et salg. (Mer informasjon om avkastningsverdi-metoder finner du i artikkelen “Avkastningsverdi-metoder for selskapsverdsettelse“)

Maskiner eller varelager som er nødvendige for normal drift, er allerede inkludert i denne beregningen, da disse er en forutsetning for å oppnå den bærekraftige avkastningen som verdsettelsen bygger på.

Beregning av kapitaliseringsrente

Kapitaliseringsrente = Basisrente pluss markedsrisikopremie pluss selskapspesifikk risikopremie

Kapitaliseringsrenten består av tre faktorer.

Basisrenten, eller risikofri rente. Det er vanligvis renten på statsobligasjoner med en løpetid på 10 eller tretti år. Ved utgangen av 2021 var basisrenten i Tyskland avrundet 0,10 %.

Markedsrisikopremien, som gjenspeiler forretningsrisikoen i den aktuelle bransjen og landet.

Den selskapspesifikke risikopremien, som vurderer selskapets spesielle forretningsrisikoer.

For eksempel er en rente på rundt 20 % for verdsettelse av en håndverksbedrift vanligvis realistisk på grunn av den ofte høyere avhengigheten av eieren. Dette er empirisk bevist gjennom reelle kjøpesummer.

Faktorer for å bestemme risikotillegget

Fungibilitet: Selskapet kan raskt, sikkert og uten høye kostnader omgjøres til penger. Dette er vanligvis ikke tilfellet for unoterte selskaper.

Firmaeierens rolle: Selskapet er svært avhengig av firmaeieren. Alle beslutninger og kontakter er konsentrert rundt ham.

Selskapsstrategi: Det finnes ingen etterprøvbar kort-, mellom- og langsiktig strategi.

Konkurranse: Konkurransepresset er høyt, og som et lite selskap med lav markedsandel er det en økt risiko for marginpress eller til og med utkonkurrering fra markedet.

Kundestruktur: En stor del av omsetningen kommer fra få kunder. Det er knapt noen byttehindringer for kundene. Kundene har eldet sammen med eieren og vil ikke lenger være til stede i overskuelig fremtid.

Leverandørstruktur: Det kan oppstå leveranseflaskehalser eller forsinkelser i produksjonen på grunn av avhengighet av enkeltleverandører, og det finnes ingen alternativer.

Ledelse: Den er utilstrekkelig kvalifisert og/eller erfaren. Det er fare for at den forlater selskapet etter et eierskifte.

Ansatte: Utdanningsnivået til de ansatte er relativt lavt. Kvalifiserte fagfolk er vanskelig å få tak i på arbeidsmarkedet, noe som negativt påvirker fremtidig vekst. Det er en avhengighet av noen nøkkelpersoner som ikke er lett å erstatte.

Engangsinntekter: Inntekter oppnås hovedsakelig fra ikke-gjentakende kunder.

Fordeler og ulemper med denne metoden

Betydningen av avkastningsverdi-metoden i Tyskland

I Tyskland er avkastningsverdi-metoden den mest utbredte metoden (IDW S 1). Det er den lovpålagte verdsettelsesmetoden for bedriftsvurdering ved arve- og gaveavgift. Avkastningsverdi-metoden brukes tilsvarende av finansadministrasjonen og finner høy aksept i rettslige tvister.

For verdsettelse av mindre og mellomstore håndverksbedrifter har arbeidsgruppen for verdiansettende driftsrådgivere i håndverket utviklet AWH-standarden. Den er også basert på avkastningsverdi-metoden og er tilpasset til de spesielle forholdene i disse selskapene. Ytterligere informasjon om verdsettelse i henhold til AWH-standarden er tilgjengelig fra ZdH.

Diskonterte kontantstrøm-metoder (DCF)

Denne metoden har sin opprinnelse i klassisk investeringsanalyse. Internasjonalt er dette den mest anerkjente verdsettelsesmetoden.

Teoretisk gir DCF-metoden den mest presise bedriftsverdien. Utfordringen ligger imidlertid i behovet for å projisere detaljerte fremtidige inntekter eller kontantstrømmer og de tilsvarende risikojusterte rentene (kalkulasjonsrente) for å diskontere dem til nåverdien.

Fordelen i forhold til avkastningsverdi-metoden er den høye fleksibiliteten, da man ikke bare trenger å anta en enkelt «bærekraftig avkastning», men man kan for eksempel prognostisere utviklingen i inntjeningen separat for de kommende 5 årene. Dette øker imidlertid også kompleksiteten og behovet for forklaring av verdsettelsen.

DCF-metoden er mer egnet for verdsettelse av store selskaper. Utgangspunktet er alltid en forretningsplan for de neste 5-7 årene. Denne metoden har en tendens til å gi høyere bedriftsverdier.

I motsetning til avkastningsverdi-metoden, som har fremtidige inntekter som utgangspunkt, vurderes her innbetalingsoverskudd, såkalte kontantstrømmer.

Man skiller mellom brutto- eller enhetsmetoden og netto- eller egenkapitalmetoden. I praksis brukes enhetsmetoden mest, som beregner Enterprise Value, dvs. bedriftsverdien inkludert finansiell gjeld.

Her diskonteres selskapets frie kontantstrøm, inkludert renter på fremmedkapital, med den vektede kapitalkostnaden for de finansielle midlene som er bundet i selskapet, til dagens verdi. Beregningen av nåverdien skal primært gjenspeile et selskaps operasjonelle potensial.

Så langt det er mulig, bør en hel investeringssyklus vurderes, da investeringer i omløps- og anleggsmidler har en betydelig innvirkning på kontantstrømmene.

Prognosen for kontantstrømmene og valget av diskonteringsfaktorer er justeringspunkter som kan flytte resultatene i ønsket retning. For å sikre seriøsiteten av resultatene er en sensitivitetsanalyse, som viser effekten av endringer i antagelsene på bedriftsverdien, uunnværlig.

Valget mellom DCF-metoden og avkastningsverdi-metoden har i prinsippet ingen innvirkning på verdsettelsesresultatet med de samme forutsetningene. Beslutningen om hvilken verdsettelsesmetode som skal brukes, bør derfor avhenge av målgruppen og formålet med verdsettelsen.

Fordeler og ulemper med denne metoden

Forskjellige gjennomsnittsmetoder / blandede metoder

Gjennom estimering av verdiene er avkastningsverdi-metoden forbundet med usikkerheter. Kombinasjonsmetodene inkluderer også selskapets substans i verdsettelsen.

Ideen bak gjennomsnittsmetodene er å inkludere både fortiden og fremtidige forventninger og risikoer. Dette fører til høy aksept, også og spesielt for selskaper i SMB-sektoren. Handels- og håndverksbedrifter og selskaper fra produksjonsindustrien bruker dem ved planlagte transaksjoner, men de brukes også ofte ved familieinterne arveoppgjør.

Resultatet er basert på det vektede gjennomsnittet av substans- og avkastningsverdi. Vektet betyr vanligvis at den doble avkastningsverdien legges til substansverdien. Resultatet delt på tre og økt med ikke-driftsnødvendige eiendeler gir bedriftsverdien. Det brukes imidlertid også alternative metoder der andelene fra substans og inntjening vektes forskjellig i totalverdien.

Gjennomsnittsmetoden eller Berlin-metoden

I gjennomsnitts- eller Berlin-metoden dannes det aritmetiske gjennomsnittet av avkastnings- og substansverdi. Den er basert på ideen om at selskaper med lav substans og høy inntjening typisk er utsatt for høyt konkurransepress, som i fremtiden forventes å redusere disse inntektene.

Verdsettelse = (Avkastningsverdi + Substansverdi) / 2

Wien-metoden

I Wien-metoden beregnes også det aritmetiske gjennomsnittet av avkastnings- og substansverdi (formuesverdi). Imidlertid skiller beregningen av disse to verdiene seg for eksempel fra Berlin-metoden.

Standardiseringen av de vanskeligste faktorene å bestemme gjør Wien-metoden til en forenklet metode. Kapitaliseringsrenten er fastsatt til ni prosent. Den usikre prognosen for fremtidige inntekter unngås ved å ta gjennomsnittet av de siste tre regnskapsårene. Wien-metoden brukes ofte som en alternativ metode når partene ikke har kunnet bli enige om andre verdsettelsesmetoder.

Verdsettelse = (Avkastningsverdi + Substansverdi) / 2

Overfortjenestemetoden

Overskuddsmetoden er en annen gjennomsnittsmetode og er basert på antagelsen om at fortjenesten på lang sikt bare tilsvarer en passende substansverdiforrentning.

Som en konsekvens av at høyere fortjenestemarginer vil reduseres over tid, kapitaliseres overfortjenester som overstiger normalforrentningen med en høyere rente. Faktorer som kan være ansvarlige for en nedgang i fortjenesten er for eksempel dårligere konjunktur, økt konkurransesituasjon, o.l.

Den sveitsiske metoden eller praktikermetoden

Praktikermetoden er lett å forstå og enkel å følge, og fungerer ofte som et første referansepunkt for både kjøper og selger.

For vellykkede selskaper fører praktikermetoden til svært konservative, lave verdier for selskapet.

Sveitsiske skattemyndigheter bruker også denne verdsettelsesmetoden. De regner med en kapitaliseringsrente på 9,5%.

Verdsettelse = 2/3 x Avkastningsverdi + 1/3 Substansverdi

Stuttgart-metoden

I Stuttgart-metoden er verdien av et selskap summen av substansverdi og avkastningsverdi. Denne metoden ble primært brukt til å fastsette verdien av ikke-børsnoterte selskaper ved arv eller gaver. Siden denne metoden ikke lenger er tidsriktig, ble den avskaffet i 2009.

Spesialtilfeller

Spesialtilfelle: Lav inntjening med mye substans

Spesialtilfellet med lavinntekts- eller ulønnsomme selskaper med høy substansverdi, som ikke forrenter substansen tilstrekkelig, behandles av Schnettler-metoden. Det er min blandingsmetode fra substansverdi og avkastningsverdi.

Avskrivninger på den høye anleggsmiddelbeholdningen fører til regnskapsmessige tap. En kjøper vil balansere anleggsmidlene til reduserte gjenanskaffelseskostnader, noe som reduserer avskrivningene og øker avkastningsverdien tilsvarende.

Ofte stilte spørsmål